Den klareste oppgaven

Andre oktober åpnet Kongen Stortinget og ønsket «velkommen til ansvarsfullt arbeid og … at det må bli til gagn for fedrelandet».

Av Synne Hedlo

‍

Mitt demokratiske hjerte slår aldri så hardt som under trontalen. Legg til høstlig opplading gjennom Arendalsuka med gryende valgkampstart, og jeg er solgt. Det viser seg å bo en tillitsvalgt også i meg. Men hva kan jeg gjøre for fedrelandet?

Jeg oppsøker regjeringen.no mens John F. Kennedys egen «trontale» fra 1961 lyder fjernt og forlokkende. «Spør hva du kan gjøre for landet ditt!» Nikkende taster jeg «demokrati» inn i søkefeltet. Få sider senere spretter brosjyren «Innbyggermedvirkning» opp. Hm … Jeg snur og vender på begrepet. Idet jeg graver frem statsviteren i meg, lukter jeg lunta. Men begrepet er en mil langt og består av ikke mindre enn fire ord. Klart og tydelig? Tja.

Jeg klikker på brosjyrelenken, tror jeg, og kommer til forsiden på brosjyren, antar jeg igjen. Men idet jeg setter musepekeren på forsidebildet og trykker, skjer det lite. Ikke klikkbart, nei. Blikket mitt leter oppover skjermen igjen til musepekeren skifter farge over «Last ned dokument». Dette ser lovende ut, og jeg presser ned museknappen. Skjebnen skal ikke gjøre det lett for meg i dag. «Dokument i PDF-format»-lenken dukker da opp. Brenner tampen nå, tro? Nytt trykk på musetasten følger … og heisann, brosjyren folder seg ut!

Jeg får opp en forside med pen grafikk og den tydeligvis så helstøpte brosjyretittelen. Kanskje undertittelen kan hjelpe meg videre?  

«Hvordan koble innbygger deltakelsen til det representative systemet i kommunene?»

Høres det inviterende ut? Eller kan målet være å begrave det lokalpatriotiske initiativet mitt fra første side? Jeg forsøker meg med en klarspråklig oversettelse. Mener de «Engasjer folk i kommunene»? «Få folk med i politikken»?

Nå begynner jeg virkelig å lure på om brosjyren vil gi meg noe svar. Jeg skroller ned til neste side. Da lover tittelen at det finnes et formål med brosjyren. Og ikke bare ett, men to. Hurra! Et stort godt ettall fører meg til det første:

«Å rette søkelyset mot den viktige rollen kommunene har i demokratiarbeidet, og hvordan de tilrettelegger for å involvere innbyggere, enkeltgrupper av innbyggere, sivilsamfunnet, næringslivet og andre i lokalsamfunnene.»

Skal kommunen vise hvordan de «tilrettelegger» for å skape demokrati? Igjen dukker denne trangen til å oversette til klart språk opp. Jeg prøver meg: «Du får se hvordan kommunene arbeider med demokrati og engasjerer folk, organisasjoner og næringsliv i det.»

Jeg kjenner meg ikke klokere og setter min lit til det andre formålet:

«Å synliggjøre tiltak for innbyggermedvirkning i ulike typer kommuner, og spesielt hvordan noen kommuner har gått frem for å koble tiltakene for innbyggermedvirkning til politiske beslutninger i kommunene.»

Altså … skulle en «innbygger» få lyst til å «medvirke» i denne koblingen mellom «tiltakene for innbyggermedvirkning», blir jeg overrasket.

Også her kreves det en tolkning: «Vi vil gjøre aktivitetene for å engasjere folk bedre kjent. I noen kommuner har dette engasjementet ført til endringer i politikken.»

Dette høres i hvert fall interessant ut! Tillitsmannshjertet begynner så vidt å slå i brystet igjen.

Spent blar jeg til neste side. Men grunnkurset i statsvitenskap fortsetter – på universitetsnivå, selvsagt. Siste del av brosjyren har eksempler på kommuner som har klart å få med innbyggerne på en god måte. Spørsmålet er om de har skjønt det selv.

Til brosjyrens forsvar virker den ment for de ansatte og folkevalgte i kommunene. De skal bli inspirert til å få med innbyggerne i arbeidet. Hvilken giv de må få!

Det er ikke sikkert jeg skal engasjere meg i kommunens styre og stell. Men jeg vet at jeg må til Arendal neste år, og få klarspråket opp og stå.