Virru ha ei koe?

Denne uka kunne NRK melde om en ny språktrend: Dagens unge tar i mye større grad enn før i bruk dialekta si på sosiale medier. Dessuten kan Språkrådets helt ferske rapport fortelle at nordmenns interesse for norsk generelt sjelden har vært større: 9 av 10 mener det er viktig at norsk språk står sterkt. Hva har skjedd?

Under oppveksten min i Porsgrunn på 90–tallet var norsk språk fullstendig ut. Engelsk derimot, var in, å være god i engelsk (for eksempel ved å kunne synge refrenget i poptekster med riktig uttale og å se filmer uten undertekst) ga høy sosial status – det betydde at man så ut over det trauste, norske og inneklemte, det innebar at man kanskje en gang ville få reise langt bort, helst til Australia eller et eller annet fjernt sted, langt bort fra fiskekaker og surkål og fjell og fjorder. Men det var ikke bare norsk språk som var ut – det var også den litt bondske grenlandsdialekta jeg ufrivillig hadde vokst opp med. For det å befinne seg ca. to timer utenfor Oslo var akkurat langt nok unna til å være skikkelig utafor – både når det gjaldt klestrender, musikksmak, hårfrisyre og – dialekt. Grenlandsdialekta, med sine bilær og båtær, tutær og bråkær, vi kosær vårs i Grenland, teite lokale vendinger (koe for tyggis, gummipælær for gummistøvler) og skamløse a-endinger, var blodharry. Oslo-(bok)mål, derimot, det var kult. Nesten sexy.

Men noe har altså skjedd mellom da og nå, kan Språkrådets rapport vise, først og fremst når det gjelder norsk i sin helhet. Og godt er det – for vi har vært bekymra. Vi vet at akademikere flest skriver avhandlingen sin på engelsk for å nå ut til flere. Vi har sett mot Danmark (som vi i årevis har følt oss litt underlegne sammenlignet med, dansker er så coole), og hørt hvordan engelsk spiser opp mer og mer av deres eget vokabular; «hva gjorde du i weekenden?», «jeg skal bare worke litt til, så kommer jeg».

At nordmenn er blitt mer opptatt av sitt eget språk, og ikke minst, at ungdommene i større grad bruker egen dialekt enn normert bokmål, er ikke bare en god motvekt når det gjelder engelsk innflytelse på språket vårt – det er også et tegn på selvtillit. På at vi bryr oss om vår språklige identitet, at vi liker forskjellene og ønsker å framheve dem, med alle sine særord og variasjoner, i stedet for å dekke dem til eller etterligne majoriteten. Utviklingen gjør meg beint fram optimistisk – ikke bare på vegne av det norske språket, men på vegne av alle de rare, fine, underlige dialektene som er spredt rundt i det langstrakte landet vårt. Og venter vi enda ti år, er kanskje selv grenlandsdialekta blitt mindre harry.

Ingrid M. Hafredal

redaktør og språkkonsulent,
Nye Tillen

‍

Kilder:

NRK (www.nrk.no)

Språkrådet (http://www.språkrådet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt/2017/sterk-sprakinteresse-blant-nordmenn/)