Postskriptum

Et PS eller et ps, en etterskrift, et postskriptum. Ps-et ble nok hyppigere brukt før i tiden, i brevskrivingens gullalder. Man kunne ikke smette inn et avsnitt tidligere i brevet, og var nødt til å plassere tilskuddet under navnetrekket, som en etterskrift, en ettertanke.

Men også mailskriveren bruker ps-et. Bruker vi det riktig? Jo, etterskriften er en romslig sjanger, og det meste er lov. En tommelfingerregel bør for øvrig være at ps-et ikke blir mer tekstrikt enn hovedteksten. Men så var det skrivemåten: med små bokstaver eller store bokstaver, som PS., P.S., PS: eller PS uten skilletegn?

Vi spurte Språkrådet om hvilken skrivemåte som er mest korrekt. Svaret er at ps, altså med små bokstaver, helst skal brukes når man omtaler ps-et som et substantiv (som i denne setningen). Ved faktisk bruk i etterskrift bør man bruke store bokstaver. Da er PS å betrakte som en overskrift. Formene P.S. og PS. er ikke tilrådet. Den førstnevnte er en foreldet forkortelse, og den andre en avledning av denne. De anbefalte formene er PS: og PS uten skilletegn, muligens med ekstra avstand mellom PS og skriften som følger.

Kilde: Språkrådet

PS Noen skriver også ES, for «etterskrift», men denne forkortelsen har foreløpig ikke fått noen normert bøyningsform i Bokmåls- og Nynorskordbøkene, og det er heller ikke tillatt å skrive den med små bokstaver. Derfor holder vi oss til latinen i dette tilfellet.

PPS Googler man forkortelsen PS, regner internettet med at du er mest interessert i PlayStation.